Driftsplan 2004-2007 Samarbeidsorganet for Beiarelva
2.
Biologisk grunnlag
2.1
Generell beskrivelse av
vassdraget
2.3
Valdoversikt
2.
Biologisk grunnlag
2.1 Generell beskrivelse av vassdraget
Beiarvassdragets nedslagsfelt er 1.067 kvadratkilometer. Det utgjør det 5. største laksevassdraget i Nordland. Berggrunnen i nedslagsfeltet er dominert av den kaledonske fjellkjeden og består av marmor, glimmerskifer/glimmergneis og lokalt kvartsdioritt/tonalitt.
Vassdraget har relativt stort innhold av kalsium.
Ledningsevnen er på 7,0-8,0
m/Sm. Ledningsevnen er et mål på innholdet av oppløste stoffer/mineralsalter, og
den er avhengig av vannets innhold av disse stoffene.
Landskapet er preget av et dalføre (Beiardalen) som følger en markert strukturlinje i berggrunnen, og fjellområder som kommer opp til 1600 meter over havet. Deler av fjellområdene er alpint preget og har mange botner og mindre breer. Dalbunnen har morenedekke i øvre del, og hav- og fjordavsetninger, breelv og elveavsetninger lenger ned i dalføret. Marin grense er noe over 100 m over havet. Elveløpet slynger seg i samlet løp gjennom dalen, men med enkelte markerte banker. Deltasletta har hevete terrasser i flere nivå og spor etter gamle løp. I utløpet er karakteristiske munningsbanker. Oppgrunningen går ca 600-800 m ut fra elveløpet og en stor del er tidevannsflater ved fjære sjø. I munningsområdet er det også naturreservat.
·
Før utbygginga var
Beiarelva ei av de kaldeste elvene som en kjenner til i hele verden der det
finnes en stor, livskraftig bestand av laks.
·
Elva har en meget spesiell bestand av reint elvegytende sjørøye.
Vassdraget er det eneste i Nordland med dokumentert elvebasert sjørøyebestand,
og dermed trolig Norges og Europas sørligste reine elvegytende bestand.
·
Sjøørretbestanden er
svært livskraftig, og representerer en viktig sportsfiskeressurs for
regionen.
·
På bakgrunn av de siste
års fangstrapporter er bestanden av anadrom fisk god, og laksebestanden ser ut
til å øke mot et forventet normalt nivå i 2004-2005.
I dag
utgjør de lakseførende deler i alt 31,1 km elveløp. I hovedelva går laksen 27,5
km opp til Høgforsen. I sideelva Tollåga er den lakseførende strekning 3,0 km og
Store Gjeddåga ca. 0,6 km.
Det aller meste av laksen blir tatt opp på strekningen Eiterjord/Navjord
til Trohøla.
Sjøørreten og sjørøya bruker også andre sideelver og bekker i tillegg til
disse to sideelver som er typiske for laksen. Laksetrappa i Tollåga ligger 1,4
km ovenfor samløpet med Beiarelva.
Fra
munningsområdet opp til Vold bru er det 7,0 km. Her svinger elva på en strømsvak
strekning med sand og grus på bunnen.
Området berøres av brakkvann, og nær dyrka mark og løvskog på land. Dette
området er typisk for ørretfiske og sjørøyefiske. Fra Vold opp til Storjord er
det 7,0 km. Her stiger elva 10 m i
et strømsvakt område med grus og sand på bunnen. Vegetasjonen på land er dyrka
mark og løvskog.
På de
neste 12,5 km opp til Trohøla, er det en stigning på 20 m. I dette området er elvestrekningen
rettere, strømhastigheten større og bunnsubstratet består av blokker, stein og
grus. Området på land har furu,
bjørk og dyrket mark. De siste 800 m av den lakseførende strekning opp til
Høgforsen består av blokker og berg i dagen. Unntatt de nederste deler har
sidevassdraget Tollåga mye blokker og stein. Der kan laksen trolig vandre ca. 5 km
opp til Storfossen. Dette forutsetter at eksisterende laksetrapp fungerer og at
det ikke er vandringsproblemer videre oppover mot Storfossen. Det bør
gjennomføres en kartlegging/bonitering for å få undersøkt dette nærmere, jf.
tiltak i handlingsplanen.
Dersom
fisketrappene i Høgforsen blir restaurert vil laksen trolig kunne vandre 35 km
videre oppover i hovedelva til en foss ved Leiråmo. I tillegg vil ca. 1 km av
Tverråga og ca. 10 km av Grottåga samt flere mindre sideeelver/-bekker kunne bli
tilgjengelig for oppvandring.
Gjennomførte målinger (Koksvik 79) viser at tettheten av bunndyr er stor i Beiarelva, særlig i sidevassdraget Tollå, sammenliknet med andre vassdrag som drenerer fra Saltfjellet.
Beiarelva har stort innslag av døgnfluelarver. Det er registrert 11 arter av døgnfluer og 17 arter av steinfluer. Sett i forhold til den store andelen brevatn og de lave temperaturene som er målt i elva er dette en uventet rik og variert bunnfauna. Disse er viktige næringsdyr for fisk.
I de øvre deler av vassdraget er juli-august-temperaturen i elva 6-7 grader. Lenger nedover mot Tollåga stiger temperaturen til 8-9 grader og på Strand opp mot 10 grader.
I Tollåga kan temperaturen komme
over 11-12 grader mens temperaturen i Store Gjeddåga kan komme opp mot 14-15
grader. Temperaturmålinger som er foretatt etter utbygginga viser temperaturen i
hovedelva kan være økt med 0,5-1,0 grader i de øvre deler.
Vekstsesongen for Beiarelva kan defineres som det antall dager temperaturen i vannet er minst 6,3 grader. I en middels sommer vil det si at vekstsesongen varer fra 01.07 til 20.09.
Laksungene vil vokse best i de
varmeste deler av vassdraget. Ved forsøk er det vist at ørret vokse ved
temperaturer over 3,5 grader.Munningsområder gir generelt svært god produksjon
av biomasse (gras, planter, dyr, fisk).
Ørret, særlig ørretunger, kan dra nytte av slike områder når de beiter.
Det er bare tropiske områder og korallrev som pr. arealenhet gir større
biomasse. Store deler av munningsområdet er vernet etter naturvernloven som
naturreservat.
Tvervik, G.nr 50. 0,8 km
Sonen ligger i munningsområdet i et strømsvakt område.
Bunnen består av sand og grus og vassdraget berøres av høyvann. Sjøørretfiske
med mark, sluk og flue.
Soløy, G.nr.9. 3,6 km. Sonen ligger i munningsområdet i et
strømsvakt område. Bunnen består av sand og grus og vassdraget berøres av
høyvann. Sjøørretfiske med mark, sluk og flue.
Arstad / Dokmo, G.nr. 48+49. 4,75 km. Røye og sjøørretfiske. Fra Arstadbrua og
opp mot Arstadfossen er en av de beste plassene for sjørøya. Utpå sesongen tas
det mye sjøørret på mark og flue på resten av sonen. Påvirket av høyvann,
stilleflytende.
Moldjord, G.nr. 10. 1,7 km. Sonen ligger i et strømsvakt
område. Bunnen består av sand og grus og vassdraget berøres av høyvann.
Sjøørretfiske og noe laksefiske med mark, sluk og flue.
Vold, G.nr. 47. 4,0 km. Sonen berøres noe av høyvann og elven er relativt stilleflytende med
noe mindre stryk i øvre del. Sjøørretfiske og laksefiske med mark, sluk og
flue.
Kvæl, G.nr. 11. 2,5 km. Sonen berøres noe av høyvann og
elven er relativt stilleflytende med noen mindre stryk. Sjøørretfiske og
laksefiske med mark, sluk og flue.
Eiterjord,
G.nr. 46. 2,7 km. Strømsvak strekning. Grus og stein dominerer bunnsubstratet.
Sjøørretfiske og laksefiske med mark, sluk og flue.
Navjord, G.nr. 12.
2,0 km. Strømsvak
strekning. Grus og stein dominerer
bunnsubstratet. Sjøørretfiske og
laksefiske med mark, sluk og flue.
Selfors, G.nr.13. 1,0 km.
Strømsvak strekning. Grus og stein i bunnsubstratet.
Laksefiske og sjøørretfiske med mark, sluk og flue.
Savjord, G.nr.14. 2,3 km.
Strømsvak strekning. Grus og stein i
bunnsubstratet. Laksefiske og sjøørretfiske med mark, sluk og flue.
Strand, G.nr. 45.
4,9 km. Strømsvak strekning.
Grus og stein dominerer bunnsubstratet. Laksefiske og sjøørretfiske med
mark, sluk og flue.
Molid/Storjord, G.nr. 15+16. 3,4 km. Strømsvak
strekning. Grus og stein dominerer
bunnsubstratet. Laksefiske og
sjøørretfiske med mark, sluk og flue.
Larsos, G.nr. 17. 2,5 km. Strekning med små stryk. Grus og stein dominerer
bunnsubstratet. Laksefiske og
sjøørretfiske med mark, sluk og flue.
Os, G.nr. 44. 2,9 km.
Strekning med små stryk.
Grus og stein dominerer bunnsubstratet. Laksefiske og sjøørretfiske med mark,
sluk og flue.
Osbakk, G.nr. 18. 1,6 km. Strekning med små stryk. Grus og stein dominerer
bunnsubstratet. Laksefiske og
sjøørretfiske og med mark, sluk og flue.
Nes, G.nr.43. 4,7 km. Strekning med stryk. Blokker, grus og
stein dominerer bunnsubstratet.
Laksefiske og sjøørretfiske og med mark, sluk og flue.
Israelsbakk, G.nr.20. 4,5 km. Strekning med stryk, høydeforskjell på 12m. Blokker, grus og stein dominerer bunnsubstratet. Berg og stein i dagen. Laksefiske og sjøørretfiske og med mark, sluk og flue.
Trones, G.nr. 40, 41 og 42. 5,1 km. Strekning med stryk.
Blokker, grus og stein dominerer bunnsubstratet. Berg og stein i dagen.
Laksefiske og sjøørretfiske og med mark, sluk og flue.
Furnes, G.nr. 21. 0,5 km.
Strekning med stryk. Blokker, grus og stein dominerer bunnsubstratet. Berg og
stein i dagen. Laksefiske og sjøørretfiske og med mark, sluk og
flue.
Sone Tollånes/Tollåga, (Statskog Nordland, Egil Tollånes, Myrland) til sammen 3,2 km i hovedelva ved Tollågas utløp opp til Høgforsen samt mye av Tollåga på begge sider opp til laksetrapp.
Tyvå
0,25 km. Blokker og stein unntatt
nedre del av Tollåga som delvis er grus.
Bernt
Kristiansen 0,5km i Tollåga og 0,2 km i Beiarelva.
I Tollåga mellom laksetrappa og
Storfossen, en strekning på ca. 3 km.
Beiarelva under liten vannføring i høstsol
før den faller 22 meter i Høgforsen.
Utenfor bilde: Tunnelinntak til trapp i
venstre forkant. Foto
T.N.
Vassdraget er berørt av to kraftutbygginger. Trollbergutbyggingen, som var ferdig i
1994, drenerer en del sideelver som i hovedsak er breelver fra øvre del av
vassdraget til Glomfjord.
Den
andre utbyggingen, fra 1961,
drenerer deler av sideelva Arstadåga til Sundsfjord.
Før
Trollbergutbyggingen var algeveksten påvirket av breslam i vassdraget, spesielt
i Grottåga. Dette hindret begroing gjennom sliping og nedslamming. Ellers er vegetasjonen i de ikke
brepåvirkede sideelver mer normal.
Øvre
deler av Beiarelva har sine kilder på vasskillet mot Blakkådalen. Elvas lengde ned mot Høgforsen på Tollå
er 29 km.
Ca. 25 %
av nedslagsfeltet ovenfor Staupåga er bredekt. Før utbyggingen førte dette til sterk
blakking av breslam om sommeren. 61,2 % av nedslagsfeltet til Øvre Beiarelva,
etter samløp med Staupåga, overføres til Storglomvatn. 16,9 km2, eller 86 % av det bredekte
areal, overføres slik at breandelen i restfeltet synker til 9,2 %. Midlere
restvannføring etter samløp med Staupåga er 27 %. Av Grottågas felt overføres 11,0 km2,
det vil si 38 % av det bredekte areal.
Grottåga
har sine kilder fra vannskillet mot Storglomvantn. Lengden ned til samløpet med Beiarelva
er 24 km. Etter utbyggingen føres
det bort vann fra et bredekt areal
på 38 % av Grottågas nedslagsfelt.
Oversiktskart : Hovedvassdraget,
lakseførende strekning, sideelver.
Breandel og vassføring før og etter utbygging av
Beiarvassdraget
Sted
Før regulering
Etter regulering
Nedbørsfelt
Breandel %
Midl.vf
Restfelt Breandel
% Rest
km2
m3/sek. km2 %
vannf. %
Beiarelva
75,8
24,7
4,8
29,4 38,8 9,2 27,2
etter
samløp
med Staupåga
Beiarelva før 206,0
11,0
10,3
159,6 77,5 4,1 65,7
Samløp
med
Grottåga
Grottåga
før 143,8
20,2
9,0
96,4 67,0 18,7
61,0
samløp
med
Beiarelva
349,8
14,8
19,3
256,7 73,2 9,6
63,5
Beiarelva
etter
samløp
med
Grottåga
Beiarelva
704,4
7,3
31,9
610,6 86,7 4,0
78,4
etter
samløp
med
Store
Gjeddåga
Beiarelva
797,0
6,5
36,2 703,2 88,2 3,5
80,0
ved
Selfors
Beiarelva
866,2
6,8
39,1
772,4 89,2 4,2
82,4
ved
utløp
i
sjøen